Et poeng ved Lean er at man skal ha varen akkurat når man trenger det. Dersom en fabrikk har underleverandører, så er det viktig at underleverandørene blir tilpasset fabrikkens Just-In-Time verdikjede (JIT). Man skal ikke ha lager av underleverandørenes varer.

Dersom man overfører denne filosofien til systemutviklingens verden, så kan kunden ta den samme rollen som fabrikken. Det finnes en del kunder som har outsourcet eller kjøper inn kompetanse fra ulike konsulentpartnere. Problemet her er når man skal gjøre en jobb som flere konsulentpartnere må involveres i (integrasjonsprosjekter er en type slike prosjekter). Man må da starte supertidlig, tegne opp Gannt diagrammer (og se på avhengigheter), inngå avtale med de nødvendige konsulentselskapene (som sikkert kan starte på ulike tidspunkt), la de implementere hver sin del, og ha en stor jobb i etterkant med å integrere de ulike del-komponentene (for tilslutt å teste). Ikke spesielt smidig arbeidsmetode, og man havner raskt i et vannfallsprosjekt.

Det optimale må derfor være å sette opp sprinter, med de ulike underleverandørene som samarbeider i samme team. Når uforutsette ting dukker opp, burde man da på kort tid involvert nye konsulenter som kan løse dette. Dette betyr at konsulentselskapene må kunne ta slike oppdrag nesten på sparket for sine kunder. Da vil vi få en JIT og Lean konsulentverdikjede. Ved overbooking av ressursene må konsulentselskapet da gjennomføre en tøff prioritering. Konsulentselskapet må også klare seg uten sikre langtidsprognoser. Altså: ikke det ideelle bildet for risikoaverse konsulentsjefer med lave marginer?

En slik ny Lean – JIT verdikjede vil kunne revolusjonere og effektivisere kundens bruk av konsulenter (redusert Waste). Jeg spår at de tøffeste selskapene som tar dette innovative steget vil ta marginer fra de tradisjonelle konsulentselskapene. De barrierene man eventuelt møter må vel være løst av produksjonsbransjen? Og er det ikke slik de jobber disse konsulentveteranene med et etablert kontaktnett av gamle kunder? Jobben blir dermed å sette dette i system for hele selskapet. Kunden må også se på sin organisasjon, og ha en SCRUM/Lean organisasjon som er i stand til å kjøre disse prosjektene med en felles Product Backlogg.

Etter sommerens store oljekatastrofe på Sørlandet, er det mange tonn med olje å rense opp i. Det finnes kjemikalier som er utviklet for å fjerne oljen, men ikke helt uten bivirkninger. Den mest skånsomme måten er bøtte og kost.

Se for deg de millionene som er og kan bli benyttet av SINTEF og andre forskningsinstitusjoner for å utvikle nye effektive og miljøvennlige måter for fjerne olje fra stein.

En annen måte dette kan løses på, er gjennom brukerinnovasjon. I henhold til NRK Nyheter den 24.8. (13:41 ut i innslaget), har Bamble Kommune funnet fram en Trommel, og blandet den oljetilsølte steinen med bark, og tromlet dette sammen. Resultatet er vakre oljerensede steiner på rekordtid.

Sakset fra denne siden: “Steinene som ligger i fjære blir gravd opp og sendt i en trommel tilsatt bark og torv som absorberer olja. Deretter blir renset stein lagt store hauger som skal legge tilbake i strandkantene senere.”

Hva er kostnaden til denne innovasjonen? Dieselkostnader til å kjøre innom garasjen for å hente trommelen, og mange poser bark?

For de som har lyst til å fordype seg i Brukerinnovasjoner, les Eric Von Hippels bok Democratizing Innovation.

Da har jeg publisert min avsluttende Master of Management oppgave, når gammel kunnskap hindrer endring

mvh Rune

Sosiale nettjenester er i framgang. Intranett med forum har lenge vært aktuelt, men nå dukker også Sharepoint og andre delingstjenester opp innenfor husets vegger. Utenfor husets vegger har man lenge hatt LinkedIn, nå har man fått Yammer også. De særeste bruker Twitter, og noen blogger. Privatlivet legger vi ut på Facebook.

For mange i e-post generasjonen, så virker det helt vanvittig at man vil bruke tid på slike tjenester. Jeg vil i denne artikkelen argumentere for disse tjenestene, og hvorfor de er kommet for å bli. Jeg vil også synse noe om framtidens utvikling blant sosiale nettjenester.

Hvorfor de tradisjonelle forumene som denne ikke fungerer
Hvorfor går du inn på ditt Intranett? Jo fordi du må. Viktig informasjon blir lagt ut, og alle bør følge med. Det er lite sannsynlig at grunnen du kommer innom er at du vil lese nisjeorientert fagstoff. De som legger ut noe på Intranettet må dermed vurdere: Hvem leser dette? Synes de det er Interessant og relevant? Blir det for useriøst? Dette blir en barriære (som mange kanskje er glade for) mot å dele informasjon, informasjon som kanskje kunne gjort bedriften litt bedre. Det er dermed skummelt eller lite relevant å legge ut informasjon på Intranettet, med mindre du jobber med ledelse og må informere. Sannsynligvis ville du møtt en mer konstruktiv og lydhør forsamling dersom du hadde lagt ut artikkelen på en blogg, eller under relevant gruppe på LinkedIn.

Hvorfor fungerer tjenester som Yammer
Det verste jeg vet er å prate med en forsamling som ikke er interessert. På Yammer (en twitter lignende tjeneste for bedrifter: www.yammer.com) møter jeg kun interesserte. E-post generasjonen vil dermed ikke logge seg på, til stor glede for de som ønsker å dele og knytte nye kontakter. I tillegg kan man følge spesielle fagområder. Hadde jeg dermed lagt ut denne artikkelen under Social Web på Yammer, ville de som var interessert i dette tema lest min artikkel, og forhåpentligvis fortsatt diskusjonen.  Skal man være med på Yammer må man derfor dele og være aktiv. Ikke aktive deltagere har ingen verdi, og kan dermed fjernes fra nettverket. Jeg tror at bedrifter som gjør Yammer obligatorisk, vil få mindre nytte av tjenesten (da man missliker ikke-aktive brukere, og da man må vurdere om man tør å eksponere seg for en større gruppe med ulike interesseområder).

Hva med Facebook? Og hvorfor tar Twitter av?
Grunnen til at Twitter er en suksess, er at de man “twitter” med er kun interesserte vennligsinnede mennesker som deler med nettverket sitt. “Alt” man sier blir tatt godt imot.

Facebook derimot er et flerhodet troll. Noen er der for kun å “lytte”, noen liker testene, andre vil dele bilder, og mange liker å oppdatere statusen med at de spiser middag og at de jobber overtid. Legger du ut noe på Facebook, kan du regne med at en eller to i din nære vennekrets på 155 personer løfter på øyenbrynene og undrer seg over deg. Dette skjønner de fleste etter hvert, og man begynner da å moderere seg. Å fjerne en person fra Facebook kan kanskje bli tatt ille opp, så man slutter å dele.

Framtiden

Jeg tror dermed at man vil få flere sosiale nettsteder, hvor mennesker med mer lik væremåte og interesseområder vil dele betraktninger og kunnskap. Bedrifter vil forsøke å tvinge alle ansatte til å bruke sosiale nettløsninger som Sharepoint, men den virkelige kunnskapsdelingen vil foregå utenfor bedriftens vegger på de mange tjenestene som vil dukke opp framover. Jeg tror ikke Facebook nødvendigvis vil opprettholde sin dominerende posisjon framover, men må dele suksessen med flere nisjepregede webtjenester.

E-post, voice, IM og SMS vil naturligvis fortsatt eksistere. Men disse vil også bli mer nisjepregede. De oppfattes i dag som veldig påtrengende kommunikasjonsformer, og velges kun i nødstilfeller. Mange unge har redusert IM bruken, da man ikke orker å svare på alle meldingene som popper opp til enhver tid. E-post skal nå arkiveres 10 år fram i tid, og egner seg best til arkivverdige dokumenter (og ikke til synsing, ryktespreding og diskusjonsforum). Hvor mye tid har du i ditt liv brukt på å rydde opp i e-post kontoen versus IM-kontoen? Hva om du via e-post kun mottar arkivverdige dokumenter? Mye mindre å ta hånd om og rydde opp i! Hva om du mottok “Skal vi spise lunsj”-meldinger kun via IM? Det er vel heller ingen tvil om at meningsutvekslinger blir bedre dokumentert og satt i sammenheng via Yammer eller andre diskusjonsfora.

Så skeptikere: Kast dere ut i den sosiale nettbølgen. Du må velge rett tjeneste, men det vanskeligste blir å finne de rette menneskene du kan dele med. Det er ganske stusselig å være på Twitter alene (har forsøkt)! Dette er dermed ikke en bølge som går over, men en trend som stadig blir sterkere. Er det så at man om 10 år vil undre seg over hvordan man klarte å jobbe uten disse fantastiske tjenestene?

Umair Haque har skrevet et meget spennende innlegg i sin blogg hvor han argumenterer for at den fremtidige veksten vil domineres av selskaper som setter kreativitet og nyskapning høyest, og ikke økonomisk finansiell vekst og råsalg. Vil vi se et paradigmeskifte? I så fall er dette meget gode nyheter for oss som liker å jobbe med nyskapning.

mvh Rune

El-bilen er nå i utviklingsfasen hvor man enda ikke har fått et gjennombrudd. Spørsmålet er dermed hvem som kommer til å vinne el-bil kampen? Er det bilfabrikantene eller de nye elbilleverandørene som Think,  Tesla og Reva? Og hvordan vil Think klare seg blant de nye?

Dersom man har en basisteknologi som ikke er god nok, så er utfordringen hvordan tjene penger på den noe “crappy” teknologien så man kan videreutvikle den uten konstant å gå til investor. Et klassisk eksempel er radiorøret som ble erstattet av transistoren. I starten var transistoren ustabil og meget dyr, og radiorørprodusentene jobbet med sitt “solid tube” prosjekt som skulle forbedre radiorørene. Men hvem var interesert i å kjøpe dyre og dårlige transistorer? Dette var spørsmålet de tidligste produsentene stilte seg, og svaret var hørselskadde. Hvor mye er man villig til å betale for å kunne høre selv om det kun er for noen måneder? Det viste seg at dette var et ganske stort marked, som gjorde at man kom seg over den første kneika, og fikk penger nok til å kunne utvikle teknologien videre. Transistorradioen var det neste produktet som ble lansert.

 

De tradisjonelle bilfabrikkene er spesiallaget for å lage biler med forbrenningsmotorer. Underleverandører, forhandlerapparatet, oljeleverandører og de fleste som er i forbrenningsmotorbransjen har brukt snart 100 år på å optimalisere motoren og verdikjeden sin. Ettermarkedet (service) er meget lønnsomt, og en viktig inntektskilde for forhandlerne. Alle aktørene rundt en bilprodusent har fortalt dem at den elektriske bilen ikke er liv laga, og fortsatt er det nok sterke krefter hos bilprodusenten som håner de små og ofte dårlige bilene med liten rekkevidde. Jeg tror derfor de tradisjonelle bilprodusentene har for stor intern motvilje til å kunne levere gode elektriske biler.

Men hvilken elektrisk billeverandør vil være best rustet til å kunne ta de største markedsandelene? Think tenker volum, og merkevare. Men: de tjener knapt en krone. De har ikke hatt et produkt ute i markedet på lenge, så de trenger enormt med kapital. Hvem er målgruppa til Think? De trygghetssøkende har ikke nerver til å kjøre en elektrisk bil, barnefamilier får ikke plass, og ungdommen har ikke råd. Så da sitter man igjen med 40 åringer som får lov til å kjøre i kollektivfeltet med bil nummer 2. Men for denne målgruppen finnes det en enda bedre bil: Tesla. Det er et ganske genialt inngangsprodukt de har laget. Verden er full av sportsbiler med 2 seter som blir benyttet på en liten tur hver søndag.  Elsportsbilen er enda raskere, og mye enklere å lage enn en Think (da volumet er mye mindre). Betalingsviljen er stor. I tillegg har man Reva, som lager en rimeligere elbil. Reva har tilgang til mye rimeligere arbeidskraft, og god produksjonsekspertise. Både Reva og Tesla vil etter hvert lage bedre og flere biler, mens de tjener penger.

I dag er det batteriteknologien som er den store svakheten. Da alle aktører benytter 3dje parter til å utvikle bedre batterier, så vil det være enkelt for en aktør å få tak i hovedkomponenten hos en el-bil. Er det batteriprodusentene som stikker av med den største fortjenesten?

Jeg spår mange aktører, lønnsomme batteriprodusenter, og at Tesla vil ta betydelige markedsandeler (grunnet rask lønnsomhet og meget god merkevare… alle vil vel kjøre samme bil som kjendiser fra California og Jan Fredrik Hauge?). Think vil nok dessverre ikke klare dette, da de har valgt feil målgruppe til å begynne med, og vil ikke få tilgang til nok kapital (veldig sårbare for oppkjøp).  Av de tradisjonelle bilprodusentene så vil de som setter opp en  egen og uavhengig  elbilsatsning klare dette.